Notes About

For mange år siden husker jeg hvordan jeg reagerte med undring det velfriserte Sverige, Folkhemmet, der alle virket som de gikk i takt, der de politiske konfliktene var små og stort sett dreide seg om mat og utvidelse av velferd for alle. Folk virket mette, tamme, disiplinerte og uengasjerte ut over egen private sfære.

Dette var før olje gjorde Norge rikt, landet var fortsatt en fattig lillebror til broderfolket over kjølen. I Norge var ikke velferd og sosial sikkerhet noen selvfølge. Tilværelsen stilte krav til oss, om i best mulig grad å klare oss selv, men også om solidaritet med dem som hadde mindre. Ingenting kom av seg selv.

Så satt jeg i bilen i dag i tanker om at det nye Folkhemmet hadde blitt Norge, Jeppe i Baronens seng. Vi er mette, vi har en regjering som administrerer mer enn den politiserer, vi er rike, passive og oss selv nok. Brød og sirkus, med lukkede øyne ut over nåtid og nær fremtid, et folk uten visjoner, uten solidaritet, uten ansvar. Vi har jo så mange penger, og den snille staten tar vare på oss uansett hva som skjer. 

Og når den snille staten skal ta vare på oss, skal det skje ikke for å dekke basale behov, men den skal ta vare på oss med en standard som gjør oss for dyre for oss selv, og i alle fall for kostbare for en verden som ikke klarer å bære menneskeheten selv under forutsetninger om at så mange må ha det veldig mye dårligere. Det som skulle være et sosialt sikkerhetsnett har blitt til innpakning rundt våre liv, en rett nesten uavhengig av behov.

I denne slappe velferden gir vi avkall på prinsipper, vi vet knapt lenger hva det er. Datalagringsdirektivet: Who cares? Vi lar sensur øke, og andelen som godtar tortur for å forsvare denne velferden, som uansett må dø om vi fortsetter som nå, øker. Og vi velger oss politikere som vil minst mulig, for da støter de også færrest mulige. For konflikter passer ikke inn i Folkhemmet. 

Lunkenhet synes å være det beste, for både varme og kulde kan gi oss smerter selv om det kan føre til noe som er bedre. Og mens vi lever i dette beskyttede Folkhemmet skjer det så store forandringer i verden, og med vår klode, at vi styrer mot noe vi ikke liker å tenke. Og vi kan ikke tenke det, politikerne kan ikke si det, for harmoni er det store mantra i dette vårt hjem. 

Hemma trivs jag bäst ändå

i min lilla lugna vrå

Dit ej värdens buller når,

der jag nya kräfter får.

Rike, mette, selvsentrerte, der mye vil ha mer. Det norske Folkhemmet har kommet, og ikke vet jeg hva som kan forandre det.