Klimamøtet i København feilet. Kanskje ikke helt, men det er vanskelig å se hvordan dette nå skal gå videre. Både på grunn av det, men også fordi klimaendringene kommer enten mennesker klarer å bremse dem eller ikke, er det nå på tide å få en politikk som kan tilpasse oss endringene mest mulig. Det er på tide med en ny tenketank, som kan hjelpe oss til å tilpasse oss på alle samfunnsområder, for alt og alle vil berøres.
Vi tenker fragmentarisk om endringene: Tørke her og der, matmangel her og der,samfunn som går under, havstigning her og der, dyrearter og noen klimaflyktninger. Vi snakker om nye sykdommer, vi snakker om konflikter, om vannmangel, og på den måten splitter vi hele endringen opp i noe som ikke helt henger sammen.
Men det er jo akkurat det som er tilfellet. Det hele henger sammen. Og endring på et av de områdene vi kjenner til at endringene kommer på, vil utløse endringer på andre områder, slik som ringer i vann.
Vi snakker om København som den tøffeste internasjonale utfordringen menneskeheten har stått over for. I forhold til det å møte endringene som uansett kommer, blir det som skjedde i København likevel som en lekegrind å regne. De endringene som uansett kommer vil få så store konsekvenser for verden, for Norge, for Notodden (der jeg sitter og skriver dette) og for enkeltmennesker at vi ikke hverken har oversikten, eller evne til å fatte det.
Det er her vi nå trenger en tenketank, for det har lenge ikke vært spørsmål om endringene kommer, bare i hvilken grad. Og etter resultatene fra København vet vi at endringene både kommer raskere, og blir mye mer dramatiske, enn vi egentlig ønsker å vite. Men vi må vite,og vi må treffe de riktige politiske beslutningene allerede nå. Vi må tenke sammen, og vi må tenke høyt.
Les forøvrig Kompromissløse meninger.
Du har så rett, så rett, Fred Rune.
Et problem er selvsagt det du tar opp i det forrige innlegget, konsensusbaserte beslutninger takler ikke slike utfordringer.
Jeg tror uansett at de aller fleste ikke vil oppgi for mye komfort for å "gjøre noe".
Det er et dilemma.
Samfunnet idag fanger også de aller fleste i en jobbsituasjon. Hele rammeverket er basert på forbruk og vekst. Primærnæringer basert på selvberging er heller ikke ønskedrømmen for de fleste.
Mitt inntrykk er at eneste mulighet er å begrense vekst, fase inn alternativ energi samtidig som vi faser ut fossilenergi - og ikke bry oss om at alle andre skal måtte gjøre det.
Legg merke til at begrenset økonomisk vekst ikke nødvendigvis betyr en forverret livskvalitet.
Jeg tror vi må finne en eller annen form for økonomisk modell, der vekst fortsatt er mulig, men med helt andre verdier og incentiver enn i dag. Hvordan vet jeg ikke. Det som har vært gjort av forsøk tidligere har ofte endt i katastrofer, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter og menneskeverd. Men det må ligge en løsning her, og jeg tror vi finner løsningene i samfunn som har lang erfaring i å leve i pakt med det økologisk mulige.
En gang i tiden studerte jeg sosialantropoligi, og jeg vet at det kan hentes mye både tankegods og praktiske løsninger hos dem vi innenfor vår økonomiske modell ser på som underutviklede. Men dette reiser igjen en rekke nye spørsmål, og særlig spørsmålet om ikke å helle babyen ut med badevannet, om justering eller revolusjon, om hva vi kan ta med, og hva vi må la ligge igjen. Og ikke minst spørsmålet om vi skal endre innenfra, eller markere synspunkter utenfra.
Dette ble kryptisk, men det er tanker jeg fokuserer mer på når jeg nå engang tror at verden er i en negativ forandring uten at noen griper tak i det.
PS: Jeg tror du gjør noe kjempebra slik du gjennom videoer nøkternt dokumenterer hva som skjer når kloden varmes opp. Problemet er at de som burde se det ikke ser det likevel.
Så kan man jo spørre om hvordan økonomisk vekst skal defineres. Naturlig vekst behøver ikke incentiver. Idag føres en økonomisk politikk som både gir incentiver til og er avhengig av økonomisk vekst. dette gir en slags vekst på "tomme kalorier".Jeg anser det individuelle handlingsmønster som fanget i denne modellen.
Det er denne type kunstig økonomisk basert vekst jeg anser som uønsket. Samfunnet vil uansett utvikle seg, for eksempel teknologisk, men også ved oppsamling av ressurser. Har den rent økonomiske veksten gitt så mange fordeler når det kommer til stykket? Henger vi ikke igjen på rent menneskelige forhold? Ta for eksempel det faktum at vi tydeligvis ikke lenger har ressurser til å ta vare på eldre skikkelig. fremtidige pensjoner er også blitt avhengige av vekst. Ressursbruk er koplet til økonomi, er det fornuftig overhodet i den grad vi gjør det idag?
Jeg har også lett etter svar innen sosialantropologien. Men kjenner vi virkelig våre egne samfunn godt nok - eller er forståelsen farget av en positivisme og blindhet for å kunne observere egen kultur objektivt? Og er en slik objektivitet mulig uten å komme i konflikt med politiske og kulturelle normer?
Og nå er du midt oppe i det jeg etterlyser, en tenkning rundt dette som setter klima inn i et perspektiv i forhold til alle andre samfunnsektorer. Og ekstra aktuelt etter at Stoltenberg i går på pressekonferansen mente at vi måtte slutte å tenke på forbruk som noe som var i strid med klimahensyn. I følge Aftenposten i dag kan man godt øke forbruket, og likevel få ned utslippene i tilstrekkelig grad.