Konsensus er motstykket til majoritetsavgjørelser. Det er en prosess mot et mål som alle kan forenes om, og der også mindretallets hensyn blir i varetatt. Det er en slik utvikling vi nå ser i København, der det kanskje ender opp med en konsensus. 

Det blir en konsensus ikke for miljøets skyld, eller for verdens skyld, men en konsensus for å dekke over at klimakonferansen i realiteten har avslørt at våre ledere ikke er i stand til å enes om effektive tiltak mot klimaendringene. Lederne har simpelthen ikke politisk råd til å reise hjem tomhendte, og da er det bedre med luft enn med ingenting.

Der konsensus søkes mellom parter som står veldig langt fra hverandre, slik som på klimakonferansen i København, vil konsensus dessverre bety utvanning til nærmest ingenting. Og det blir vel resultatet i København, nesten ingenting. 

Det beste vi kan håpe på er at avtalen i København også for lederne framstår som så innholdsløs at det i seg selv blir grunnlag for nye forhandlinger, og at tiden framover blir brukt til å få partene til å nærme seg slik at den neste konsensusavtalen kan ha faktisk innhold.

La oss håpe. Men la oss ikke lure av at statslederne vil forsøke å fremstille den eventuelle avtalen de kommer fram til som en seier for klimatankegangen. I absolutt beste fall kan det være en begynnelse, i verste fall bare en sovepute.