På Tordenbloggen ble jeg av Hjorthen kalt en grå eminense. Og, joda, jeg hadde en slags formening om hva dette er for noe, en som på en virker i det stille, bak kulissene, en slags tvilsom karakter med visse manipulative evner. Men når jeg selv fikk betegnelsen om meg selv, måtte jeg se nærmere etter hva dette var for noe.

Og inntrykket mitt stemte. Det er en person som virker i det skjulte, men betegnelsen brukes likevel mest som et hedersord. Tiltross for dette kunne jeg ikke slå meg til ro, og jeg fortsatte utredningen. Da dukket det opp ting jeg ikke visste, og som gjør at jeg til tross for hederen ikke er helt sikker på om jeg er bekvem i rollen som denne eminensen, selv om jeg faktisk er ganske grå sånn i alminnelighet, symbolisert gjennom fargen på restene av en engang fyldig hårmanke.

Begrepet eminense er klerikal, et begrep fra den katolske kirke. Det var en mann av stor dignitet, makt og innflytelse. Han hadde gått de kirkelige gradene, og var verdig tillit. Men hvor ble han grå?

Jo, den grå eminensen kommer fra det franske begrepet Éminence grise, og i likhet med eminensen er det en person med stor innflytelse. Han opptrer som uoffisiell rådgiver eller beslutningstaker. Det er nesten som en Schøtt-Pedersen ved statsministerens kontor, en rådgiver utenfor parlamentarisk kontroll, men en som har stor makt. Og S-P er sogar også fått betegnelsen av selve hofforganet Dagsavisen.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette, hverken når det gjelder innflytelse eller, skal vi kalle det, virksomhet?

Men verre skulle det bli. Begrepet ble først brukt om kapucinermunken François Leclerc du Tremblay som var politisk rådgiver og høyre hånd for den franske kardinal Richelieu. Grå var han fordi munkene bar grå munkekapper. Og nå begynte noe ubehagelig å demre for meg: Var ikke Kardinal Richelieu den onde kardinalen som de tre musketerene sloss mot, slik Alexandre Dumas skrev så fengende om?

Og det stemte. Kardinal Richelieu var den reelle makthaveren i Frankrike gjennom 18 år på 1600-tallet, da kongemakten var svak. Og der satte han spor etter seg. Han gjorde Frankrike til en stormakt, bygde ut den franske flåten, skaffet landet flere kolonier, og engasjerte seg sterkt i kunst, kultur og vitenskap. Han gjenreiste Sorbonne-universitetet, støttet lovende forfattere, og han grunnla Det Franske Akademi. Og i alt dette hadde han sin grå eminense som rådgiver og nærmeste medarbeider.

Slett ikke verst at en grå eminense kan stå bak slike storverk. Men så var det da pussig at jeg hadde så dålig inntrykk av denne kardinalen, og derfor nødvendigvis også av hans grå rådgiver, når han defacto hadde utrettet slike storverk? Og mitt bilde var blitt formet av Dumas og hans historie om de tre musketerer, der jeg absolutt identifiserte meg med musketerene (jeg husker best damevennen Portos), og jeg har vel følt på kardinalens menn som både svikere og upålitelige sleipinger. 

Etter at Dumas skrev sin roman har kardinal Richelieu blitt forbundet med inntriger og ambisjoner om makt, og bak han stod igjen den grå eminensen i François Leclerc du Tremblays skikkelse. Om kardinalen så blir forbundet med intriger, hva skal vi da si om hans høyre hånd som virket i det skjulte?

Det må være en grunn til at Alexandre Dumas fremstilte statsmannen Richelieu som en skurk, og kanskje skyldes det ikke hva kardinalen gjorde, men måten han gjorde det på. For i virkeligheten var også kardinalen en av kongens menn. Han var førsteminister, og kjempet brutalt mot alle forsøk på kongemotstand.

Kanskje kommer det frynsete ryktet til Richelieu av hans egenutviklede doktrine under tredve-årskrigen, en doktrine der den grå eminensen sikkert hadde en finger med, Raison d’état. Og den doktrinen er ingen spøk, og den er like farlig den dag i dag:

Statens ve og vel rettferdiggjør alle tenkelige midler.

Om den grå eminensen oppmuntret kardinalen på dette punktet, noe han sikkert gjorde i brennende religiøs tro på Gud og Kongens uinnskrenkede makt, har også den grå eminensen mye blod på sine hender, ikke minst etter en barbarisk forfølgelse og nedslakting av Hugenottene, en protestantisk menighet, oppfattet som opposisjon. 

Vel, ikke liker jeg å identifiseres med denne opprinnelsen av begrepet grå eminense, ikke liker jeg å tenke på meg selv som manipulator og intrigemaker, og i tillegg tror jeg ikke så mye på min skjulte innflytelse. Jeg blir nødt til å late om om jeg ikke har tatt dette dykket i historien, jeg må prøve fortsatt å se på meg selv som den heroiske musketer, og jeg må tviholde på det mer moderne og positive bildet av en grå eminense.

Og klarer jeg å late som, må jeg vel bare takke for benevnelsen. Men i kloster går jeg ikke.