Mirakelet skjer neppe. Det blir ingen klimaavtale i København, i alle fall ikke en avtale som vil ha noen betydning i forhold til de utfordringer verdens ledere så for seg når konferansen startet. Det var stor enighet om viktigheten av tiltak, det var liten enighet om hva, hvordan og når. Verdens ledere svikter.
Aldri tidligere har verden stått overfor en tilsvarende viktig problemstilling, og aldri har verdens nasjoner vært mer enige om problemstillingen. Det dreier seg om verden slik vi kjenner den skal overleve, og tidshorisonten er liten. Da forventer de fleste at våre ledere skulle ta ansvaret og stake ut en kurs videre.
Så viser det seg at lederne ikke er i stand til å lede. Det viser seg at når viktigheten er størst, blir ledelsen svakest. Og det viser seg at enighet om viktigheten av et verdensproblem virker mer lammende enn forløsende.
Det er tid for skuffelse, og det er tid for alvorlig bekymring. Verden er uten effektivt lederskap.
Ja, verden er uten effektivt lederskap, og man kan jo spørre seg om ikke dette gjelder svært mange områder som ikke blir eksponert så brutalt for verdenspressen også. Jeg vil gå så langt som å si at den manglende, eller svake ledelse er en alvorlig trussel mot verden og sivilisasjonen.
Jeg håper at noe positivt kan komme ut av dette, at man globalt slutter å tro på den ansvarlighetsillusjonen som politikere normalt gjemmer seg bak. Men selv det er nok vanskelig å egentlig tro på. Fordi verdens befolkning har også sviktet. Vi har latt politikere tro altfor lenge at middelmådighet og tafatthet er bra nok.
Visjonene eksisterer ikke lenger. Men kanskje kan nye komme som resultat nettopp av denne totale og flaue fiaskoen? Folket sitter uansett med nøkkelen.