Notes About

 Mens vi vanligvis tenker på økonomi som inntekter og kostnader, er det innenfor beslutningteori et begrep som er vel så viktig, nemlig begrepet alternativkostnad. Alternativkostnad er kostnadene dersom man velger ikke å ta en bestemt kostnad. 

Om jeg velger å bruke penger, vil dette innebære en kostnad. Men ofte er det slik at ved å velge ikke å ta denne kostnaden, vil konsekvensene likevel innebære en kostnad, eller et tap. Og det siste kalles da alternativkostnad. Og en regel innefor økonomisk beslutningsteori er at dersom det blir dyrere ikke å ta en kostnad, vil det lønne seg å ta kostnaden, selv om denne utgiften oppleves som stor.

Dette innlegget handler egentlig ikke om økonomi, også fordi jeg ikke er økonom, men det handler om hvordan tenkningen om kostnad og alternativkostnad har stor anvendelighet på mange områder der beslutninger må tas. Derfor vil jeg eksemplifisere begrepene slik at de er klare:

Dersom jeg ved å investere 100 kroner i dag kan tjene 1000 kroner om et år, vil kostnaden være 100 kroner, mens alternativkostnaden vil være 1000 minus 100, nemlig 900 kroner. Med andre ord er alternativkostnaden vesentlig større enn kostnaden, og jeg bør investere en hundrelapp.

Når jeg drev et privat selskap hendte det at vi måtte bruke penger på utstyr fordi vil ville gå glipp av for store inntekter om vi ikke hadde utstyret, altså at alternativkostnaden ved ikke å ta kostnaden nå ville bli så altfor stor. Det eneste som da ville holde meg fra å ta kostnaden var om jeg faktisk ikke hadde nok penger til å ta denne utgiften. 

I næringsvirksomhet vil enhver ansatt representere en kostnad. Men om denne ansatte tjener inn mer enn h*n koster i lønn og sosiale utgifter, vil det likevel lønne seg å ansette vedkommende. Vedkommende bringer til selskapet et dekningsbidrag, og gjør derfor selskapets inntjening større, og verdien av selskapet større.

I offentlig virksomhet kan det være vanskelig å se alternativkostnaden ved ikke å ansette, fordi alternativkostnaden kan være immateriell. Ved ikke å ansette pleiere, vil en kommune spare penger. Men alternativkostnaden blir at bestemor ikke får nødvendig pleie, eller at syke ikke får den omsorg de trenger. Da beveger vi oss bort fra den rent pengemessige alternativkostnaden og snakker om velferd, etikk og moral. Det siste har jo verdier i et samfunn der vi skal ta solidarisk vare på hverandre. 

En annen sak er at alternativkostnaden for politikeren ved ikke å ansette pleieren kan være at politikeren taper i neste valg. Denne mekanismen fører ofte til at politikere tenderer til å påføre oss større utgifter enn samfunnet som helhet er tjent med. Politikerens alternativkostnad (tape neste valg) anses som større enn et sprengt offentlig budsjett. 

Men generelt tenker sjelden politkere bevisst på alternativkostnaden. De er opptatt av inntekter og utgifter her og nå, og denne mangelen på tenkning rundt alternativkostnad fører til at nødvendige utgifter ikke blir tatt. Særlig vil det gjøre seg gjeldende dersom kostnaden er her og nå, mens alternativkostnaden blir synlig et stykke fram i tid, gjerne etter at politikeren er ute av aktiv politikk. "Etter meg kommer syndfloden".

Det kan være fristende å bygge nytt rådhus framfor å sette av tilstrekkelig til vedlikehold av bygg vi allerede har. For forfallet viser seg langt fram i tid. Det kan være fristende å bruke penger på annet enn godt oppvekstmiljø nå, for det er først i framtida at disse ungdommene vil belaste sosialbudsjett i mye større grad enn det hadde kostet å forebygge. Og slik kunne jeg fortsette med eksempel på eksempel. 

Beslutninger basert på alternativkostnad ville kunne bety politisk død for mange, også fordi velgerne heller ikke er i stand til, eller vil, tenke så langt fram i tid, om konsekvenser som i dag ikke er synlige. Velgerne er heller ikke i stand til å tenke alternativkostnad, de tenker også helst bare på kostnaden her og nå. Dette fører til en politisk handlingslammelse som kan føre til elendighet. For når alternativkostnaden endelig blir synlig, vil den ofte være så uendelig mye større enn den opprinnelige kostnaden, slik at det blir tvingende nødvendig med innsparinger på områder vi ikke ønsker innsparinger på.

Kostnadene ved å møte klimaforandringene, både å begrense dem der vi kan begrense dem, men også faktisk å møte de forandringene som nå uansett kommer, er astronomiske. Det er sagt i København at kostnadene er så høye at de ligger langt utenfor det statsbudsjett i dag er i stand til å bære. Alternativkostnaden, altså kostnaden ved ikke å betale for tiltak i dag, blir imidlertid eksponentielt høyere, slik at om det ikke bevilges nok penger i dag, er det enda mindre sannsynlig at vi vil klare utgiftene i framtida, når konsekvensene av ikke å gjøre noe blir synlige. 

Derfor vil politikerne i København lukke øynene for alternativkostnaden, og fokusere på minst mulig kostnader i dag. De vil forsøke å få minst mulig utgifter i dag, minst mulig tiltak i dag, selv om det gjør at utgiftene for å møte klimautfordringene blir så store noen få år fram i tid at verden ikke vil klare å bære dem. Og da er vi i den situasjonen at alternativkostnaden ikke bare handler om penger, men om et samfunn som går i oppløsning, der den sterkestes rett vil gjelde.